Debutant Julie Willumsen fra Bø i Vesterålen slenger seg på popbølgen med sterke hint både til Johanna Demkers fengende pop og Ingrid Olavas litt mer mørkere form for musikk. Synes jeg kjenner igjen den smådesperate Tone Norum-knekken i stemmen også. Uansett, albumet begynner artig med Hellbillies-pastisjen Wonderwoman, som med sin pedalsteel og tilbakelente tempo godt kunne vært en forkastet utgave av Råka ta ei pil.

Så bærer det utover med velment pop, men de gode melodiene mangler. Hun vil så gjerne holde på lytteren med nervepirrende vers og uforutsigbare refrenger, men heter du ikke Tori Amos eller Alanis Morissette, blir det fort ikke mer enn dørgende langdrygt og kjedelig.

Det er synd, for produksjonen er fin og hun synger pent med en stemme som er akkurat så spesiell at den skiller seg litt ut, men når låtene bare farer forbi uten antydning til festesmurning, ja, da er det ikke håp.