Nå må jeg bestemme meg: Er dette en femmer eller sekser?

Åge Sten Nilsen, Trond Holter og de andre har igjen tatt frem platåskoa og blåst fullt liv i Wig Wam-konseptet. Det har resultert i kanskje det første gjennomført gode og fullendte albumet fra det hold. Ingen enkeltlåt er kanskje helt på høyde med Grand Prix-vinneren In My Dreams fra 2005.

Glamfaktoren er imidlertid en god del redusert. Vi føler nok en smak av Sweet, Slade og Alice Copper her og der, men først og fremst er dette lettmetall, eller hva man nå vil kalle «80-tallsk» heavyrock i banene til Stage Dolls, Def Leppard og Scorpions. Ja, Glam, Teeny, Flash og Sporty (som de kaller seg i Wig Wam-land) gjør faktisk nylig gjenoppdukkede Stage Dolls rangen stridig som leverandør av nye topplåter i denne sjangeren.

Ulempen her og der er fortsatt at en del spor har litt for mye preg av standardlåter, som nettopp betegner sjangeren på en prikk, men blir litt for opplagte.

Do You Wanna Taste It er allerede nevnt de Def Leppard-aktige Still I'm Burning og Rocket Through My Heart må også absolutt nevnes, likeledes den Scorpions-aktige «balladen» Man In The Moon og den også Scorpions-aktige actionlåten All You Wanted. Her er det aldri lang vei til refrenget, for nok en gang å minne om Per Gessles oppskrift på en god hitlåt. Wig Wam har det gøy når de spiller, de gjør alt med en smule ironi, men dette er også folk som «know all the tricks». Det er så enormt godt håndverk med passe villstyrig, høyst kapabel vokal, og et vidunderlig gitararbeid. Til tider som på tittelsporet er det nesten som å høre Blackmore himself.

Jo, det må bli en sekser.