Det slår som vanlig gnister av Stefan Sundström, selv om han heller ikke denne gangen har gitt ut et album som kan konkurrere med verken Queen eller U2 når det gjelder volum og svulstigheter.

Nei, det er på helt andre strenger denne karen spiller på. Strenger han må ha lånt av Kris Kristofferson, for det er noe så enkelt men likevel så inderlig og gripende over både tekstene og melodiene til svensken som gjør at man bare blir sittende og lytte. Det er som den romantiske Ulf Lundell skulle møte en tverr og irriterende nøktern Vreeswijk til lunsj hvor ingen av dem vil ta regningen før spleiselaget er i boks.

Stefan Sundströms lavmælte, dunkle viserock er som skapt for ettertenksomme kvelder med kuldegrader ute og varme på peisen inne. Er man gitarkyndig kan man spille med, for Sundstrøm har vært raus nok til å legge ved akkordskjema til hver melodi. Ingenting har hänt er Stefan Sundströms 18. utgivelse, og selv om svensk musikk med mening ofte blir forbundet med Mikael Wiehe, Ulf Lundell eller Lars Winnerbäck, kommer denne grånede karen listende med en perle av et album.