Tonje Unstad fra Evenes kommer som et friskt pust fra Nord med sitt andre album.

Hun holder seg i den nå etter hvert svært så folksomme visepopkategorien, men takket være en god porsjon fiffige tekster og tidvis kløktig bruk av sjangere som reggae og popjazz, skal det mye til å ikke kose seg i Unstads selskap.

Tekstmessig er hun glad i metaforer, men det er greit. Å kalle et blikkstille vann for et «nybona dansegulv» er vel ikke direkte oppfinnsomt, men det fungerer. Det er en god og fin snert over sangene til Tonje Unstad, og ekstra godt gjør hun seg når hun legger seg i et litt småfrekt lune, som i den artige Motbydelig nydelig som hun gjør sammen med bodøværingen Terje Nilsen. Her låter hun både forførerisk og teatralsk, ikke helt ulikt Iren Reppen når hun glimrer som best.

Hvalsangen Orca ikkje er et annet eksempel på at det bor mye fikst og lurt i Tonje Unstad, som med et godt album til tross fortsatt har mye å gå på.