Torstein Flakne og venner har funnet ut at det er tid for å sette det gamle lettmetalltoget Stage Dolls på sporet igjen, hive på køl, og se om det er mulig å få opp noen ny entusiasme for den typiske 80-tallsrocken. Det går selvsagt ikke upåaktet hen, og alle de gamle flosklene om «puddelrock» og lignende dukker opp på ny, like misforstått som før. 80-tallsheavyen var egentlig en helt naturlig forlengelse av klassisk 70-tallstungrock, bare med en litt mer poppete side i tillegg.

Bare TNT kan eventuelt gjøre Stage Dolls rangen stridig som Norges beste metallband gjennom tidene. Begge stammer fra denne tradisjonen. Stage Dolls slo igjennom med albumet Soldiers Gun i 1985, fulgte opp med Commandos i -86 og klinte til med den suverene platen som inneholdt både Still In Love, Wings Of Steel og Love Cries i -88. Da var de store også i USA. Flere klassikere kom på Stripped i -91, som Love Don't Bother Me og Life In America. Så ble det, i tråd med sjangeren generelt, litt nedtur, men bandet har holdt seg i gang, litt til og fra, hele tiden. Nå satser de for fullt igjen, med det nye albumet Always. Og det er heldigvis akkurat som å høre gammal Stage Dolls. Da vet vi at det ikke er så langt unna å høre gammal Def Leppard heller.

Dette er melodiøs, proff og tøff lettmetall. Inngangen med tittelsporet er helt herlig, med eksellent riff og delikat lyd. Rainin' On A Sunny Day og Eye Of My Heart er av den roligere, men meget stemningsfulle sorten. Flere stødige og gode ting følger, som mer Bon Jovi-aktige Highway's Open og den nydelig danderte Taillights med tøff koring, kontante rytmer og heftig gitarsolo. Ja, på Where The Black Top Ends dukker til og med Gjøvik-jenta Martine Lund Hoel opp på hardingfele!

Torstein Flakne er selvsagt låtskriveren bak det aller meste. Bandet har originalbesetningen intakt, som en trio med Flakne på vokal og gitar, Terje Storli på bass og Morten Skogstad på trommer. Alle mestrer sine oppgaver like stilriktig som før.