Anne Nørdsti tar sjanser når hun på sitt fjerde studioalbum gjør alvor av å ta mye av bandfølelsen fra scenen og inn i et platestudio. Det gjør at hun denne gangen framstår tryggere enn noen gang på sin formel, nemlig å spille dansemusikk som er mer tuftet på menneskespilt country og pop enn ferdigformaterte lydkulisser fra Sverige.

Albumet er spilt inn med hennes eget band, i tillegg benytter hun seg av både fele, bratsj og mandolin instrumenter man sjelden finner på danseutgivelser.

Her er det på sin plass å nevne at Anne Nørdsti drar nytte av noen av distriktets beste utøvere på sine instrumenter: Hans Magnar Østlien fra Raufoss bidrar på gitar, i tillegg er trommis Tom Arne Fossheim fra Skreia og bassist Per Erik Pedersen fra Dokka med. Sistnevnte har spilt fast med Anne Nørdsti i en årrekke nå.

Anne Nørdsti har vært sterkt delaktig på låtskriversida denne gangen, og låtene veksler mellom å være rene, ufarlige publikumsfrierier som åpningssporet Bygdeoriginal og balladen Et gult fotografi, til gode poplåter som balladene Ingen ser meg som du gjør og Jeg kan vente, som nok seiler opp som mine personlige favoritter på albumet, i tillegg den flotte og personlige versjonen av Bjørn Eidsvåg-låten Alt du vil ha og den artige Benny Bugge Berntsen. Det som imidlertid er litt leit, er at det er tydelig at hun til tross for gode tendenser ikke tør å ta'n helt ut. Det er ingen tvil om at Anne Nørdsti både på scene og i studio ikke er interessert i å stagnere i den tradisjonelle dansemusikken, og hun gjør på Livet er nå mange gode framstøt på å gjøre noe annet, noe spennende og noe personlig ut av musikken som naturligvis er dansemusikk så det holder. Men det hadde vært så moro og hørt henne klemme til litt mer. Litt tøffere trommer, litt mer fuzz på gitarene, litt mer pop, litt mer country og ikke fullt så mye voks på pussefilla. Men hun er på god vei, og hun viser spennende og til tider også herlige, uredde takter på Livet er nå, som faktisk hos puritanerne kan framstå litt vel heftig i sin utforming.