Det var en gang ei jente fra Tromsø som målbandt hele pop-Norge med Unforgiveable Sinner og Sitting Down Here. Til og med i Italia kunne man sitte på stranden eller fortausrestauranten og høre Lene Marlin bli spilt på radioen. Men en nokså uforståelig selvpålagt «pause» etter knalldebuten i 1999 satte Tromsø-jenta raskt og effektivt på sidelinjen. På de par albumene som har kommet etterpå, har hun vært langt fra sitt opprinnelige jeg. Og på Twist The Truth, albumet som nå kommer, er det virkelig bare sorgen.

De lette, spenstige poplåtene hun slo igjennom med, er byttet ut med en seig og sørgmodig masse. De oppløftende melodiene og luftige arrangementene fra gjennombruddslåtene er totalt fraværende.

Det verste er egentlig at Lene Marlin har klart å rygge seg bort fra utgangspunktet sitt på en sånn måte at hun i dag fremstår som en artist helt uten identitet og særpreg. Disse sangene kunne vært skrevet og fremført av så å si hvem som helst som er avbildet med en gitar i VG eller Se og hør.

Noen spor med tilløp til litt «dynamisk» låtoppbygning (som You Could Have og Learned From Mistakes) og et par kutt mot slutten med litt uortodoks koring (som You Will Cry No More) hjelper heller ikke nevneverdig. Kanskje er dette et forsøk fra Marlins side på å formulere en ny musikalsk identitet, men da synes jeg hun har et godt stykke igjen til noe som tilnærmelsesvis gjør samme inntrykk som debutstilen.

Det eneste jeg til slutt lurer på, er om hun bare er trist og nedtrykt, eller om hun også er i ferd med å sovne.