Det er farlig å begynne å snakke om et bands beste album rundt 20 år ut i deres karriere. Er man blitt bløt? Like fullt, det er et faktum at Aerosmith begikk akkurat den bragden med Pump i 1989, og TNTs nye Atlantis får meg ofte på samme tanker.

Sweet møter Beatles på den suverene åpningslåten Hello Hello. Slike hallo-låter er nesten programforpliktet til å være en slags signaturlåter for bandet, og det er denne. Den viser hvordan Ronni Le Tekrø og det øvrige nåværende TNT etter lange liv på scener og i studioer, med sneier innom både tilknyttede og høyst forskjellige sjangere ikke bare den rene heavy¿en, nå har fått en så bred(beint) musikalsk base at de fullstendig elegant spiller rock rett og slett. Med poppige overtoner som alltid, men uten å skjele til hvordan det måtte plassere seg sjangermessig. Det vil si på en måte som bør kunne appellere svært bredt, og som kler dem veldig bra.

Hello Hello ikke å forveksles med «Hallo hallo, hvordan har du det, bare bra» osv. kan kanskje kalles metall, men like gjerne glam eller poprock. Etter hvert faller den svært catchy låten også inn i en herlig gitarsekvens, deretter over i Erland Hvalbys synth. Vokalen deler seg effektfullt i et dempet og et høyere nivå, men uten den noe frenetiske syngingen som av og til fikk TNT-låtene til å skjære litt ut i mine ører i Harnell-æraen.

Nå er det Tony Mills som svinger mikrofonstativet, og det fortsetter på en meget habil og velbalansert måte. På Petter Sellers Blues kommer også Tekrøs gitarsoloer inn for fullt, pluss på raske tøffe Baby¿s Got Rhythm også de typiske riffene. Etter hvert, i løpet av Tango Girl, har vi vel hele det klassiske TNT-arsenalet representert.

Men hele tiden koblet til morsomme utenomsjangermessige innfall som gjør musikken så rik. Nær åtte minutter lange Me And Dad den lengste TNT-låt noen gang er som Led Zeps Stairway To Heaven eller en god Scorpions-låt med en dash George Harrison for øvrig en nokså utilslørt oppfordring fra aldrende rockere til deres avkom om å oppføre seg bra. Love Of My Life har noen anslag som i hvert fall gir meg gode assosiasjoner til en av de beste rene norske poplåter gjennom tidene, Hilde Heltbergs Skrinet med det rare i.

I det hele tatt, på hele platen virker alt så tvers igjennom inspirert og mangfoldig. Betydningen av Bergens-ringreven H.P. Gundersen i studio er ikke så lett å fastslå, men kanskje er det et viktig poeng. Uansett, både unge og vi aldrende rockeelever har her fått en nyttig dokumentasjon på betydningen av både ættitjud og veldig mye annen kompetanse i rocksammenheng.