Arnstein Tungvåg og Dænsebændet har fartet land og strand rundt i over 25 år, og er uten tvil et av landets aller kjæreste danseband. Hyppige på platefronten er de også, Når sammar’n kjæm er orkesterets 14. (eller er det 15.) utgivelse, og viser et orkester i lett og sommerlig modus.

Dænsebændet er vel et av de få danseorkestrene som sakte, men sikkert har modernisert uttrykket sitt, uten å verken bli for country eller poppete, noe som har vært en tendens spesielt hos de ferskere orkestrene. Snertingdølene, vi sier fortsatt det om Dænsebændet, har siden Jon Anders Narum kom inn i bildet, fjernet seg fra det veldig glatte og polerte uttrykket, som blant annet preget Kom og dans-utgivelsene, og framstår i dag som et godt og tradisjonelt danseorkester, med beina godt plantet på parketten.

Denne utgivelsen inneholder 13 spor, hvorav seks er originallåter, og albumet er i sin helhet innspilt hos Jon Anders Narum på Eina. Her finnes låter av godt, gammelt Dænsebændet-merke, og vi merker oss at gjengen fortsatt benytter seg av kvinnelig korstemme mer eller mindre på alle sangene. Tidligere var det Gjøvik-jenta Christine Meyer som stort sett hadde den oppgaven, denne ganger en det Benedikte Narum Jenssen som er Arnstein Tungvågs vokale følgesvenn. Bruken av damevokal har også ført til at Dænsebændet på noen låter vender blikket bakover til 50-tallet, med kledelig og stemningsfull «doo-wap»-koring på noen sanger.

Tekstene blir framført på dialekt, og de er både innholdsrike og morsomme. Heldigvis har Dænsebændet lagt seg på en lunere og linje enn for eksempel underbuksetekstene til Ole Ivars, noe som gjør at vi for eksempel humrer godt av en tekst som Mann frå Vestopplænd, som kanskje er albumets fineste spor.