Sarah Nebel, eller Elisabeth Endresen som hun egentlig heter, imponerer ikke så rent lite på «Great white», som er hennes andre soloalbum.

Men jeg skal, som alltid, være ærlig: Jeg var ikke direkte imponert over damen etter første gjennomlytting. Molefonkne og mystiske piker med piano og Tori Amos-plakater på pikerommet har vi hørt før, men etter å ha blitt vant til, og ikke minst kjent med, albumet, må man bare innrømme at musikken ligger fikst lagvis oppå hverandre, og at det av den grunn tar tid å gå igjennom alle lagene.

Åpningssporene er stille og pianobaserte, derav skepsisen, men så begynner det å skje spennende ting.

«Pride hit the floor» er en perle, det samme er den elektriske og mer orkestrale «Time» som bare danner opptakten til «Blindfolded star» som har, hold dere fast, Trond Granlund som gjestevokalist.

Slik går albumet sin uforutsigbare gang med sterke og spennende komposisjoner, og Sarah Nebels enkle, nesten litt vel myke stemme som en usedvanlig tydelig signatur låtene igjennom.

Albumets aller beste spor finner vi derimot mot slutten, der hun går nærmest Nick Cave og Leonard Cohen i næringa med den mørke, nesten tangoaktige «Red velvet sofa», som alene er verdt investeringen.