Hellbillies har så godt som fullført prosessen de begynte på med Drag i 1996. Countryrøttene er skåret over, millimeter for millimeter. I 2007 henger bare en tynn trevl igjen, og bandet vokser videre som et nærmest rendyrket rockeband.

Fortvil likevel ikke, dere som har brukt Stetson-hatt på konsertene deres. Det spiller liten rolle hva man kaller det man hører. Det som teller, er om det er god musikk. Og dette er svært god musikk.

Spissrotgang har alt: 12 sterke låter, hvorav flere har potensial til å føye seg inn i rekken av udødelige Hellbillies-slagere, eminent produksjon og miksing, spennende arrangementer og gjestemusikere, og et band som har tatt ut alt de har av fagkunnskap, spilleglede og lekelyst.

Tre låter er ganske atypiske for plata som helhet. Hallo Telenor (førstesingel), Ingen der og Ukjend by er ufarlige låter i mer tradisjonell Hellbillies-ånd, mens det øvrige materialet i større grad utfordrer din oppfatning av så vel hva bandet står for som hvordan en hit kan bygges opp. Som på det tøffe åpningssporet; Mot straumen. Supergitarist Lars Håvard Haugen setter standarden fra start, med et sugende, småtungt riff. Han legger også inn noen drypp av pedal-steel, på sitt personlige vis. Haugen er selvlært på pedal, og det skal verden være glad for – i positiv forstand.

Det er plasskrevende å trekke fram høydepunkter fra Spissrotgang, for de er mange og innholdsrike. Dette er ei plate du setter deg ned og lytter til. Alene, med et godt stereoanlegg, på høyt volum. Den er mindre egnet til å surre i bakgrunnen på fest, selv om Moslåtten prøver seg med en nachspieltekst på radiosingel nummer to; Mørkemann.

Etter en del gjennomlyttinger, noe Spissrotgang trenger før du har fanget opp alle detaljer i låtmateriale og produksjon, er det balladene som framstår som hjørnesteinene. Passende nok er det også fire av dem: Gamle spor, der komponist Aslag Haugen og tekstforfatter Arne Moslåtten er på sitt mest synkroniserte, og en klassisk fiolin på et eller annet vis finner en naturlig plass i bakgrunnen. Drukne ei gudinne, der absolutt alle bestanddeler er like vakre; melodi, tekst, sang, instrumentbruk. Livsfarleg leik, som har ett av de mest umiddelbare refrengene på plata. Og intime, stillfarne Fint å væra to, som er en av bandets fineste kjærlighetsviser noensinne.

Livsfarleg leik har for øvrig vært spilt på konsert, men gjør her altså en etterlengtet debut på plate, flere år etter at fansen fikk ørene opp for den.

I motsatt ende av temposkalaen ligger barske Seks tusen hål. Pent og deilig tungt, men teksten kan oppleves som på kant med melodiens nerve. Det er noe med at en låt som roper så kraftfullt og mørkt, kanskje burde handle om fattigdom, terror eller noe annet essensielt, snarere enn en riksvei i Hallingdal.

Det til tross: Moslåtten har med dette albumet lagt ned sin kanskje beste arbeidsøkt for Hellbillies. Plata mangler de muntre historiene som ga bandet et visst partypreg i den spede begynnelsen, men har desto flere av de dypere betraktningene han også fint er i stand til å formidle. Som på låten Gamle spor: Livet ha stana, eg trør rundt i gamle spår. Daga og viku bi te lange, tome år. Eg må finne på ein vri, satse alt og slå meg fri. Det ha eg tenkt på no ei tid.

Oppsummert bærer Spissrotgang preg av at bandet vil gjøre sin egen greie, slik de definerer den her og nå. Hellbillies har da også alltid vært i utvikling, fra plate til plate. Sammenligner man det de gjør nå med hvordan de hørtes ut for ti år siden, er forskjellen markant. Heldigvis, for dem, har de fansen og musikkpressen i sin hule hånd uansett, som den unike pakkeløsningen de er: Fem (seks) av Norges beste musikere, med en bunnsolid låtskriverduo i sin midte.

Det mest dramatiske stilskiftet – om man kan gå så langt som å kalle det for det – kom dessuten på forrige plate; Niende. Det materialiserte seg i litt utilgjengelige arrangementer, litt for mye moll og et utpreget tungt uttrykk. Spissrotgang er mer moderat enn Niende på alle tre vis, og også mer helstøpt.

Hellbillies, som de fleste andre band, synes at den siste innspillingen deres er den beste. I dette tilfellet har de rett.