Egon Olsen må grave i familierøttene sine i den sjette filmen om den unge tjuvbanden, men ellers er alt ved sin vante lest.

Arne Lindtner Næss hamrer ut nye bandefilmer like presist som et sveitsisk urverk. Så lenge filmene selger flere hundre tusen kinobilletter, er det god butikk. Men jeg mener filmenes form er moden for fornying. Ungdommene byttes ut for hver andre film, ellers er historiene og oppbyggingen omtrent identisk fra film til film. Geografien skifter naturligvis, sist var gjengen i Egypt, men her er ytterst få overraskelser å spore.

Skurkekarakterene og politiduoen er like dumme og karikerte som alltid om enn litt morsomme. Udødelige replikker fra den voksne Olsenbanden-serien dukker opp med jevne mellomrom.

Settingen er også en slags nostalgisk fortid, uten mobiler, dataspill, internett og sosiale problemstillinger fra en moderne og travel hverdag. Alt dette er for så vidt greit, og det er noe trygt med rammer uten vold, banning og slikt, men det blir litt odd når bittesmå antydninger til sex klåing på pupper, kvinnetruse i nærbilder fører til store gisp på lerretet.

Olsenbanden jr. Mestertyvens skatt er blitt en mer personlig film, og vi får vite om skjebnene til foreldrene til barnehjemsbarnet Egon Olsen. Han får tilfeldigvis høre at han har en bestefar på et pleiehjem i Fredrikstad. De uhederlige brødrene som driver hjemmene har fått nyss i at bestefaren vet hvor den forsvunne pengeskatten etter Ole Høilands ran av Norges Bank i 1835 befinner seg.

Egon må få treffe bestefaren før skurkene presser til seg de rette opplysningene. Og det fører gjengen til gamlebyen i Fredrikstad, Akershus festing og til villmarken rundt Oslo.

Det er koselig hele veien, men det blir aldri særlig spennende. Thrilleravslutningen kunne også vært gjort mer intens og skummel. Konseptet trenger uansett sårt en fornyelse hva med å jakte etter gullskatter på Fløyen neste gang?