En gang var det nærmest så Carlos Santana sto foran tanks og lenket seg til regnskogen ved hjelp av nærmest dødelig engasjerende låter. Nittitallsbautaen Milagro står fortsatt som et av de aller største Santana-øyeblikkene, men vi må heller ikke glemme lekenheten og kreativiteten han utviste på de to Supernatural-albumene heller. Sammen med yngre krefter viste han hvor gitarstativet skulle stå, og briljerte med sitt klassiske sound albumene igjennom. På Shape Shifter er det en tannløs og dønn uinspirert gitarhelt vi møter. Albumet er en hyllest til Australias urbefolkning, noe som naturligvis gjør at Santana nærmest gir seg verdensmusikken i vold. Det har resultert i et album som passer bedre over høyttalerne i et kjøpesenter enn i møblerte hjem. Tittelkuttet er bare et kaos av lyder og rytmer, Nomad er tøff, men langt fra Santana-tøff! Metatron er melodiøs og fin, men høres ut som Melodi Grand Prix-bidrag fra åttitallet. Alle kan spille tungt og raskt på gitar, men bare én klarer å gjøre det med Santanas signatur. Neste gang får vi håpe han presser pennen hardere mot papiret.