Lovpriser Lillebjørn

Urpremièren på «Postkort fra Lillebjørn» var en sprengfull postkasse av pur glede, mener OAs anmelder. Dagbladet gir en femmer, mens VG er mer sparsom, og triller tre på terningen.

Carl Jørgen Sørheim E-post
Publisert 09.03.2012 kl 04:00 Oppdatert 09.03.2012 kl 09:59

Tips en venn på e-post:



Lillebjørn Nilsen blir omtalt som selveste Oslo-poeten, og det har lenge ligget i kortene at noen skulle lage en forestilling rundt hans mange frodige viser.

Så falt det seg til slutt slik at mangeårig beundrer og teatersjef Catrine Telle endelig fikk lov av Nilsen til å lage showet i samarbeid med regissør Ivar Tindberg.

Og det skal vi være glade for!

Ild og vann

Personlig hadde jeg aldri noe stort forhold til Nilsens musikk, og var av den oppfatning at det ikke helt gjaldt meg det var for mitt vedkommende først og fremst en Oslo-greie, og dernest visesang.

Ja ja, så feil kan man ta.

Etter en svært så forsiktig åpning med Inni mitt hode tar det bare et par låter før stemningen begynner å stige. En rocka garasjeversjon av 1000 søte damer! dro med seg allsang og klapping, Elisabeth stjal noen hjerter, og Hei lille svarttrost fikk melankolien til å sige inn vinduet.

Så langt kunne vi altså trygt si at allsidigheten til låtskriveren var behørig poengtert. Men da Ild og vann i fjerde satte i gang, var det så inn i svarttrosten artig å sitte i publikum at ord blir blakke. Oslo Nye-veteraner Helle Haugen og Hans Rønningens kjemi var uovertruffen og herlig livsbejaende i en av Lillebjørns desiderte artigste låter!

Rød tråd

Nesten uten tekst, men med en rød tråd i form av en ung gutt som beveger seg gjennom Nilsens verdener fikk vi servert de mange postkortene: Frognerbadet, Hamburg, København, Amsterdam, New York ...og Valle. Pass ble om ikke påskrevet, i hvert fall presentert med skinnende glimt i øyet.

I Blå Odyssé var det bare å ta hatten av og fylle den med penger for Espen Leite Skarpenglands virtuose trekkspilling og Marvin Amorosos smektende sang.

Et ekstra morsomt grep var det mot slutten av første akt, hvor regissør lot den hittil stumme gutten i rødt synge i den reflekterende visa om sommerferiekolonien, Stilleste gutt på sovesal 1. Rørende og varmt.

Stev og hip hop

Da formen i forestillingen allerede hadde satt seg godt i løpet av første akt, var det en fryd å komme tilbake etter pause for å se de talentfulle skuespillerne la stev og folkedans møte hip hop og det ble verken kleint eller påtatt, bare uventet og innmari moro!

Vi fikk også servert en ytterst morsom Se alltid lyst på livet av Henriette Faye-Schjøll, som gjennom modige tårer holdt maska som best hun kunne i motgangen. Varmen og humoren i Lillebjørns viser kom kanskje klarest fram her.

Det er først i Så nære vi var at man husker at bandet har vært på scenen hele tiden. Sømløs koreografi og glatte overganger gjør at man kan sette seg tilbake og nyte postkortene ettersom de tyter ut av kassa.

Det lå en voldsom kjærlighet i Oslo Nye i går. Kjærlighet i visene, blant publikum, og hos utøverne.

Litt delt

Dagbladet beskriver forestillingen sm en kjærlighetserklæring til Oslo, der Nilsens tekster kommer ypperlig fram. VG savner hovedpersonen selv, Lillebjørn Nilsen og betegner forestillignen som litt springende. Anmelderen savner handlingen, eller den totale mangelen på nettopp den.