Heidi Solheim spiller på mange strenger, deriblant de blå, men på solodebuten Found er det langt mellom de lengselsfulle bluestonene. Noe som er helt i orden, for Solheim viser seg fra en spennende og allsidig popside albumet igjennom, selv om fasiten likevel forteller at hun fortsatt har mye å gå på.

Hun varier fint mellom fengende og melodisterke poplåter til skjøre ballader, og klarer på låter som I give in og Come what may å pirke borti Ingrid Olavas territorium.

Mer krutt blir det i Undress me, tittelkuttet er heller ingen småjente, men man sitter likevel å savner den låten. Man lar seg imponere av variasjonen og nivået på låtene, men de to-tre store låtene glimrer dessverre med sitt fravær.

Likevel har Heidi Solheim kommet med album hun trygt kan verre stolt av. Produksjonen er flott og stykker man opp albumet er det nok av godbiter å ta av. Men som helhet lugger det litt, men det gjør jo bare at man gleder seg litt ekstra til neste framstøt fra Heidi Solheim.