Ikke slik å forstå at Hans Olav Lahlum fraber seg hyggelige hilsninger. Men han er allergisk mot blomster. Og han har da heller på ingen måte tatt av etter den foreløpig svært positive mottakelsen av romandebuten Menneskefluene.

- Det er ingen sjampanjekorker som sprettes, nei. Men det har vært et par hyggelige måltider der boka er feiret, både med gode venner, rådgivere og forlaget, forteller Lahlum.

OAs anmelder er svært begeistret for Menneskefluene. Det samme er anmelderen fra Dagens Næringsliv. Adresseavisen gir firer på terningen. NRKs anmelder liker konseptet men har enkelte innvendinger mot utførelsen. Som at språket i sin form ligger nærmere 1930-tallet enn 1960-tallet, da handlingen foregår.

"Menneskefluene er altså en utmerket stiløvelse i den klassiske detektivromanens form, der leseren blir fôret med spor og villedninger og hele tiden må bryne intellektet mot detektivens og, ikke minst, forfatterens. Dette er en uhyre krevende form, og det at Lahlum har maktet å turnere dette så overbevisende, sier sitt, både om talentet og om arbeidet som er lagt ned", skriver Ola A. Hegdal i Dagens Næringsliv og mener det bør bli et folkekrav at Lahlum skriver trilogien han har antydet om duoen Kolbjørn Kristiansen/Patricia Louise Borchmann.

- Det er klart jeg var veldig spent på mottakelsen, og det var nok forlaget også. Nå kan vi vel allerede konkludere at jeg har lyktes med å glede i alle fall noen godt kvalifiserte lesere med konseptet. Mottakelsen til nå har vært veldig positiv, men jeg må jo ta forbehold om at det er flere store aviser som ennå ikke har anmeldt boka, sier forfatteren selv nøkternt.

Førsteopplaget på 2500 ble fort utsolgt. 3500 nye bøker er snart på vei ut på markedet.

Lahlum kommer senere i høst med en historisk bok om viktige personskifter i Arbeiderpartiet. Avtaleboka begynner å bli god og full for månedene framover. Blant annet skal han stå på samme forfatterscene som Gunnar Staalesen tre ganger i nær framtid.

- Jeg har lenge regnet Staalesen som den største norske krimforfatter, så det i seg selv er jo spennende, sier han beskjedent.

Lahlum utelukker ikke at det kan komme en ny roman allerede neste år, men vil heller ikke bekrefte det. Førsteprioritet neste år er den omfattende biografien om Reiulf Steen. Men Lahlum har begynt å skrive på bok nummer to om sitt helt spesielle detektivpar, og han har et tilnærmet ferdig plot. Men der handlingen i Menneskefluene kom til ham i en eurekaopplevelse på Gjøvikbanen, har han måttet jobbe mer gradvis fram historien til trilogien han ser for seg.

- Det er et krevende prosjekt å skrive spennende krim og samtidig en engasjerende roman. Og det vil jo alltid være delte meninger om resultatet, påpeker Lahlum.

Som tenåring var det egentlig skjønnlitterær forfatter Lahlum ønsket å bli. Han sendte sågar inn noen noveller til et par forlag. En av disse novellene hadde faktisk tittelen Menneskefluene og kretset om samme problematikk som romanen ved samme navn.

- Slik sett har jeg hatt ideen liggende i over 15 år. Men da jeg startet på universitetsstudiene og fant ut hvor artig det var, ble det historisk litteratur jeg startet med, forteller den arbeidsomme forfatteren, som har flere historier på lager i sin egen fantasi.

- Jeg har en idé til en roman som ikke er krim, og noveller er også en spennende sjanger. Det eneste jeg kategorisk kan avvise er at jeg noen gang vil utgi en diktsamling, humrer Hans Olav Lahlum.

Stina Håkensbakken Roland

ANMELDELSE

"Skyld, soning og mørke hemmeligheter"

HANS OLAV LAHLUM, MENNESKEFLUENE

330 sider. Cappelen Damm

Endelig er Hans Olav Lahlums romandebut et faktum. Med kriminalromanen Menneskefluene vil han utvilsomt få mange nye lesere og tilhengere. Romanens handling utspiller seg i Oslo i løpet av en tidagersperiode våren 1968. Rett før påske blir den tidligere motstandsmannen og statsråden Harald Olesen funnet skutt i sin leilighet. Det er den forholdsvis ferske etterforskeren Kolbjørn Kristiansen, kalt K2 som blir satt på saken. Det skal imidlertid vise seg at dette blir en nokså kronglete jobb. Kristiansen forstår ganske tidlig i etterforskningen at de gjenlevende beboerne i Krebs` gate 25 har et fellestrekk. De har alle på en eller annen måte erfaringer og sjelelige sår fra andre verdenskrig som knytter dem uløselig sammen uten at de selv nødvendigvis er klar over dette faktum.

Tredje dag blir det opprettet kontakt mellom K2 og Patricia Louise Borchmann, en 18 år gammel jente som er livsvarig lenket til rullestol etter en ulykke, men med et hode og en intelligens som ikke på noen måte er lammet eller skadet. Samarbeidet disse to imellom går som en rød tråd gjennom hele romanen. Patricia har en for Kristiansen litt lei tendens til å ligge det berømte hestehodet foran ham. Leseren drives framover av stadige vendinger, gamle hemmeligheter og nye sannheter som avdekkes lag for lag med en intens nerve.

Begrepet menneskeflue er Patricias definisjon av mennesker som en eller annen gang i livet har opplevd noe så smertefullt og vanskelig at de alltid vil kretse rundt dette og aldri egentlig komme seg videre med å leve selve livet. Hun er helt klar på at morderen er en menneskeflue.

Menneskefluene kan best karakteriseres som en klassisk kriminalroman med helt klare trekk fra både Agatha Christie og sir Arthur Conan Doyle. Det er flere potensielle mordere, alle har motiv, men hva er den egentlige sannheten? Nettopp når leseren tror svaret ligger i dagen, dukker det opp nye forhold og nye konstellasjoner.

Persongalleriet er spennende og svært godt skildret. Her finner vi blant annet motstandsmenn, gammelnazister, lausunger og diplomater. Det evige dilemmaet om skyld og soning gjennomsyrer livene til disse menneskene. Karakterene er troverdige og Menneskefluene viser at selv gamle hedersmenn kan ha blod på hendene.

Et annet fascinerende aspekt i Lahlums roman er de historiske hendelsene som følger etterforskningen hele veien. Her dukker det opp både Vietnam-demonstrasjoner, andre historiske drap og kjente personer. Ja, selv Snåsa-mannen som ung er nevnt.

Språklig er det en fryd å lese Menneskefluene. Lahlum briljerer med et nesten nonchalant, selvhøytidelig språk og humringen trenger seg ofte på. Ordvalg, setningsoppbygging og rasende gode dialoger gjør at handlingen flimrer over netthinna, men med svart-hvitt bilder. Lahlum tar oss med tilbake til 60-tallet og det er en fryd å fantasere om både filmatisering og oppfølgere, noe Lahlum for øvrig har antydet.

Sannsynligheten for at så mange mennesker med skjebnefellesskap skal ha tilhold i samme bygning, kan fort bli et ankepunkt mot Lahlum, men han får til og med det til å virke troverdig når den hele og fulle sannhet rundt mordet på Harald Olesen kommer for en dag.

Menneskefluene er en særdeles leseverdig og spennende kriminalroman uten fiksfakseri, og som bør leses med innlagte refleksjonspauser.

Eva Kristenstuen