Med Fuzz Universe begår Racer X/Mr. Big-gitaristen Paul Gilbert sitt andre instrumentale soloalbum, og som tittelen sier er det ikke akkurat noe akustisk flamencoalbum den gamle røveren har kommet opp med. Selv hevder Paul Gilbert at albumet består av «more screaming solos» og «more thunderous riffs» noe han har helt rett i. Det krever sin gitarist å lande på begge beina med et rent instrumentalt rockealbum i bagasjen, men er det noen i 2010 som kan gjøre nettopp det med æren i behold, er det Paul Gilbert. For ved siden av å være et monstrum på gitar, er Gilbert en artig og kreativ fyr. Det smitter også over på gitarspillet, for det er de reneste komposisjoner han har kommet opp med på Fuzz Universe. Der andre lirer av seg skalaer i et halsbrekkende tempo, leker og tryller Paul Gilbert fram tøffe og vakre låter på gitaren sin. Naturligvis ispedd rikelige doser sjarm og humor, som i det sju minutter lange tittelkuttet som bare er altfor mye, men takket være kløktig og variert gitarspill, blir vi i Paul Gilberts selskap faktisk imponert over et hardtslående instrumentalt gitaralbum. Det er vel 25 år siden sist det skjedde.