Som med Malin Reitan nekter Celine Solemsløkk Helgemos produsenter og låtskrivere henne å vokse opp. Hun er ingen småjente som sjarmerte alle under MGPjr med Bæstevænna lenger, hun er 15 år og har utviklet en sterk og klar stemme som så absolutt fortjener mer å tygge på enn de barnslige poplåtene hun har fått utdelt her. I tillegg er vokalen mikset midt i lydbildet, noe som gjør at hun må kjempe en håpløs kamp mot elektronikken under store deler av albumet.

Noe har produsent Ronny Wikmark snappet opp, for det finnes låter hvor Celine kan leke å være tøff rockedame som Kelly Clarkson og Avril Lavigne. Tittelkuttet er en slik låt, mens det nesten er som å høre gode, gamle The Kids i sine glansdager med låter som Superstar og Ut av dansen. Celine gjør en god på jobb på albumet. Hun er kreditert som bidragsyter på mer eller mindre samtlige låter også. Bare synd at de som trekker i trådene fortsatt tror hun er et barn og ikke en talentfull ungdom.

Albumets beste låt, Sol i morra, får vi til slutt. Det er en dempet melodi og tilnærmet halvakustisk framført, og endelig får Celine synge uten altfor mange forstyrrende elementer.