Mads Eriksen kom inn som en norsk Joe Satriani på begynnelsen av nittitallet med album som Journey og Storyteller. Siden den gang har svevende gitarspill vært Eriksens greie, uten at han kan beskyldes for å være verken noen spennende eller direkte rocka gitarist sine klare forbilder, til tross. Denne gangen sparker imidlertid Mads Eriksen greit fra seg, og selv om de lange, svevende Satriani-tonene fortsatt er intakte, ser gitaristen nå mer til hardtslående kolleger som Vinnie Moore og til tider også Tony Macalpine. Og det er når han legger tyngden på gitarspillet at det låter som best. Åpningssporet Destroyer er en tøffing, mens det er den hissige Tropical Storm redder albumet fra å bli et høyst ordinært gitaralbum. For det må sies at det ikke er noe direkte spennende album dette her. Mads Eriksen tråkker for mye i gamle flinkisspor, og selv om trommis Zsolt Meszaros bruker splashcymbalene jevnt og trutt, verken groover eller swinger det nevneverdig av komposisjonene eller gitarspillet til Mads Eriksen. Men noen ganger er det tøft med et instrumentalt gitaralbum, og heldigvis er de gamle Vinnie Moore-albumene fortsatt tilgjengelige.