Terje Tysland har igjen tatt frem gitar og trekkspill, hanket inn et sett energiske medmusikanter, og snekret i hop en plate. Slik han har gjort så mang en gang i over 30 år, men nå ikke siden fem år tilbake. Det blir et trivelig gjenhør med en kar som har satt musikk til utrolig mye sorg og glede siden Stakkars klovn i 1977.

Låtmessig og fremføringsmessig er det fortsatt som om ingen tid har gått siden han etablerte seg som soloartist etter oppløsningen av Prudence. Liddeli gla er et album av godt, gammelt Tysland-merke, med friske melodier og taktfast omparock, som tungt subbende danseføtter over gølvet på lokkalet. Tysland har ikke tatt seg bryderiet med å fornye seg nevneverdig gjennom sin lange karriere. Ingen vits i heller, spør du meg. Dette er akkurat det vi alltid har villet ha fra denne kanten.

Hele åpningsserien med Kom igjen, tittelsporet og Kor e du henn er umiskjennelige tøffe Tysland-rockere. Tysland har imidlertid også evnen til å treffe mer intrikate melodiske strenger. Melankolien og den deilige selvmedlidenheten ligger alltid på lur særlig i de litt langsommere låtene. De kommer også utover på Liddeli gla. Selv om vi absolutt ikke får noen ny Kjærligheitsvise, er det mer enn nok av viser her som passer like godt når festen egentlig er over.

Tekstmessig kretser det også mye rundt det samme som før. Det vil si å slå nedenifra og oppover mot lensmann, prest eller det Tysland ellers oppfatter som representanter for den anstendige øvrigheta. Selv plasserer han seg alltid som en notorisk outsider. Kanskje har noen av hans mest fandenivoldske og innfule betraktninger blitt noe rundere i kantene etter som årene har gått. Men mannen har beholdt såpass respekt for sine tidligere bravader at han fortsetter å omtale fyllekuler og bakrus i nærmest romantiske ordelag.

Tyslands ståsted er alltid hos småkårsfolket. Denne gangen kommer han også med noen mer reinspikka politiske kommentarer, om alt fra yringsfrinhetsdebatter til finanskrise og manglende kapasitet i omsorgssektoren.