Har Ziggy Stardust begynt å synge på nynorsk? Neida, det er faktisk Finn Coren som er på banen igjen, med en av sine altfor sjeldne utgivelser. Denne gang har han satt musikk til tekster av dikteren Olav H. Hauge (1908-1994) på albumet I Draumar Fær Du.

Coren må være Norges mest bortgjemte musikalske geni. Hans solodebut The Echoing Green fra 1989 er fortsatt et av de flotteste rockalbum som noen gang er utgitt av en norsk artist. En smule mer kommersiell suksess kom året etter med orkester-bandet A Full Moon In March og hiten Love’s Loneliness sammen med Oslo Gospel Choir. Allerede der var han i gang med det som etter hvert ble en pasjon på grensen til mani: Å sette musikk til tekster av gamle diktere, først William Butler Yeats (1865-1939), så William Blake (1757-1827), og nå altså norske Olav H. Hauge.

De første soloplatene av denne typen må jeg vel si jeg opplevde litt som da Henning Kvitnes og Anne Grete Preus gjennomgikk sin metamorfose fra dedikerte punkrockere til «seriøse» visepopsangere. Coren hadde mye av stinget i behold, men likevel i hovedsak innenfor et mye mer neddempet uttrykk. Denne gang er prosjektet enda mer ambisiøst, men det musikalske uttrykket er igjen bredere og mer tilbake der han kom fra.

Som sikkert relativt dårlig høykulturelt bevandret, har jeg ikke noe særlig forhold til Olav H. Hauge. For å være ærlig har jeg ikke noe forhold til ham i det hele tatt. Men Finn Coren har! Og den gamle dikteren viser seg å fungere utmerket som rockepoet. Ja, det høres ut som om de to skulle ha sittet sammen og snekret i hop låter som de innledende Draumen og Sju Vindar, der ordene fungerer i perfekt harmoni med skjønn, sugende, byggende rock.

Dét sier noe om Corens nitide arbeid gjennom åtte år (!) med å skape dette verket. Her er ingenting overlatt til hastverk eller tilfeldigheter. De musikalske sjangerne svinger fra rock til viser, fra heftig til lavmælt, med alle slags nyanser og kombinasjoner imellom, for å gi det rette uttrykk til ulike typer tekster.

Dette er selvsagt et uhyre dristig prosjekt på flere måter. Nynorske dikt er vel ikke akkurat det som har stått høyest i kurs i ungdomsmiljøene eller populærkulturen i størstedelen av landet de siste tiårene. Og å skape et dobbelt konseptalbum med i alt 35 slike spor når du aldri har gitt ut noe på norsk før, er å gi den lille Coren-fanskaren som finnes en ganske omfattende overraskelse.

Men kanskje er det dette som tar Coren ut til et bredere publikum igjen. Det hadde han fortjent. I Draumar Fær Du er et verk du kan holde på med det meste av denne vinteren. Det er mektige saker, men ytterst tilgjengelig og fengende.

Så skal det bare legges til at jeg slett ikke holder Coren for å være noen etteraper av David Bowies 70-tallsalterego Ziggy Stardust. Det er snarere slik at hans opprinnelige uttrykk er et av de få som på sitt helt eget vis har veldig mye av det samme sprø, glamorøse, dekadente preget.