De reisendes kultur er en særegen opplevelse for andre nordmenn. Vi begynner etter hvert å få mange seriøse formidlere av denne, også lokalt. Hilmar Bussi Karlsen er en av dem. Bosatt på Gjøvik for tiden men har reist mye i sitt lange liv. Reist rundt i Norge og formidlet kulturen til taterfolket. Reiser snart til Amerika i samme ærend.

Ekte visekunst
Tidligere reiste Bussi sammen med familien rundt i Norge på tradisjonelt tatervis. Fra denne tiden har han sanket mange minner. De kommer til uttrykk nå i visene han formidler til store folkemengder overalt der han kommer med konsertene sine. Det er ekte det han formidler. Det er ikke finslepent og polert, men kommer rett fra hjertet og bålkretsen i leiren. Med røyken i øynene. Bussi presiserer at han ikke led noe vondt i sin tid som reisende.

Høstdrømmars natt er en typisk slik vise. Man får ikke den man har kjær. Denne og mange andre, Ennu jag minns, Mostalainen, og så videre, melankolske og drømmende.

Allsang
Gjøvikpublikummet, ca. 150 på tunet lørdag, var spontane, bare de fikk tenkt seg om en stund. Bussis tekster var heller ikke særlig kjent. Men da Arne Paasche Aasens De nære ting kom, kom også allsangen. Denne teksten beskriver en lengsel som alle får før eller senere i livet, søke tilbake til den lykken du eier i det livet du lever.

Tatervisa Se min ild i mørket brenner var også så kjent at folk sang med. Bussi har sin egen måte å synge på, men vi fulgte med så godt vi kunne. Dette er nok en kjent og kjær tekst for de fleste som har levd en stund.

Hilmar Bussi Karlsen forbereder nå ny cd. Der lover han at han skal ha med Burobengen, tatervisa om den rike odelsgutten fra Setesdalen som ble gjort arveløs da han ble med taterfølget på grunn av deres vakre datter Anna. På Gjøvikmarken kom han opp i slåsskamp som endte med drap fordi de ekte taterne kalte ham burobeng.