Det er bare å ta av seg hatten for kiosk-spelet, som for alvor har løftet Margit Sandemo og Sol av Isfolket opp og inn i den øverste kultureliten. Det som skjedde på Valdres folkemuseum lørdag kveld, var en historisk begivenhet. Aldri har vel erotikk, seksualitet og urkrefter, blir framvist på en utescene så vakkert, så energisk og med slike kulisser.

Regissør Leif Stinnerbom har gjort en fantastisk jobb med å løfte forfatterskapet til Margit Sandemo inn i folkemusikkens- og dansens verden, og hans kone Inger Stinnerbom har ikke gjort en mindre fantastisk jobb med kostymene.

Kjempejobb

Det som kanskje imponerer aller mest innsatsen på scenen. Heidi Ruud Ellingsen griper oss alle i rollen som Sol. Hun spiller fletta av de fleste og farer rundt med en forrykende energi, godt hjulpet av danser Silje Onstad Hålien. De to er en vidunderlig duo, og Ruud Ellingsen spiller uregjerlige Sol helt ut i fingerspissene. Sterkt er det å se når hun endelig får møte Mørkets Fyrste, i Rune Temtes skikkelse. Kioskromantikken, løftet opp, ut og fram av de drivende gode skuespillere. Det fungerer rett og slett kjempebra. Vi blir revet med.

Hele stjernelaget med rolige Tegle, spilt av Paul Ottar Haga, hans kone Silje, spilt av Evy Kasseth Røsten, Heming og Mørkets fyrste i Rune Temtes skikkelse og Kyrre Hellum i rollen som Herr Johan, gjør en kjempejobb. De profesjonelle ser ut til å storkose seg på friluftsscenen, og de drar de lokale skuespillerne med seg i alle ledd.

Dialekten fungerer

Ungene på scenen gjør en stor jobb. De har fått den tryggheten som skal til, og de lever seg godt inn i rollene. Stein Arne Sørli spiller også knallgodt mot Heidi Ruud Ellingsen i rollen som hestekaren Claus. Og så må vi berømme Valdres egen Marit Karlberg. Hun har en bærende rolle som kvedar og fortellerstemme gjennom hele spelet. Hun har også komponert hele musikken, og gjør rett og slett en stor innsats med sin klokkeklare stemme.

Valdres-dialekten fungerer godt sammen med Oslo-språket, og handlingen bindes greit sammen i valdresspringaren som kjennetegner bevegelsene.

Sol av Isfolket fungerer fra begynnelse til slutt. Det er få dødpunkter, og vi som publikum sitter og storkoser oss. Det er befriende med pausen midt i, og den mer fartsfylte siste delen forsterker bare inntrykket. Gratulerer; Sol av Isfolket. Dere har skutt gullfuglen.