Det skal være en linje i et dikt, om det er godt, som snur det hele, en linje eller et ord som gjør at du tenker, ja, forfatteren har sannelig rett, han har noe på hjertet, dette sier meg noe jeg ikke har tenkt på. Slik er det også faktisk med de ytterst sparsomme linjer som Polo – Per Larsen (pseudonym) strør ut over sidene i sin lille samling Lørdagsdikt. Han debuterte for 26 år siden med Uteliggerjulaften. Etter det har denne introverte trønder vandret i de indre kretser av Frognerparkens ytterkant. Slik kan det bli dikt av om man har formuleringsevne.

Kanskje er det vel pretensiøst å kalle alle dikt, det er betraktninger i strofeform om livets gleder og sorger, men de er morsomme og treffende. Som når han skriver om:

Følelser
Tonen blir lett skurrete
og klangen nokså rar
når det skal settes ord på -
følelser man ikke har.

Eller dette som nok er en ytterst beskjeden beskrivelse av forfatteren:

På vandring
Han var av den beskjedne sort,
en av de blyge vene,
som alltid ruslet
bakerst
selv når han gikk
alene

Jeg synes absolutt Polo – Per Larsen skal gi oss flere dikt, så går det kanskje troll i ord når han skriver:

Uttak
er
verdens
lønn