Klikk for å aktivere kartet
+
-

Kilde: Statens Kartverk/Geodata AS

«SVIDD GUMMI - BILKULTUR MED BASS I BAGASJEN»

Råning og ragging på utstilling

HUNDERFOSSEN: «Svidd gummi - bilkultur med bass i bagasjen» har Norsk vegmuseum kalt sin nyåpnede sommerutstilling. Siden 1950-årene har ungdom i bil vært en del av trafikkbildet, og i Norge har vi hatt raggarer helt siden begynnelsen av 1960-årene. Impulser fra nabolandet Sverige, amerikanske ungdomsfilmer og rockemusikk bidro sterkt til at raggarmiljøet oppstod, og for denne gruppen ble bilens bruksområde raskt omdefinert.
Dag Skoglund E-post
Publisert 13.05.2003 kl 11:31 Oppdatert 01.07.2003 kl 13:07

Tips en venn på e-post:

www.oa.no Se alle biler



TYPISKE RÅNEBILER: Ford Granada og Opel Rekord er begge meget populære blant rånere.
TYPISKE RÅNEBILER: Ford Granada og Opel Rekord er begge meget populære blant rånere.

De ungdommene, de fleste gutter, som klarte å anskaffe seg bil på denne tida, skaffet seg gjerne en stor og romslig bil fra 1930- og 40-årene. Folk bodde gjerne trangt i etterkrigsårene, spesielt i byene, og bilen ble gjerne benyttet som gutterom. Raggar-bilene skulle ikke se for pyntet ut, men enkelte symboler burde det være både for eieren og bilen, slik som amerikanske klær som olabukser og cowboystøvler. Etter hvert ble det status med V8-motor, automatgir og annet utstyr. Radio ble også et «must». For å opponere mot materialismen hengte ungdommene som oftest kom fra arbeiderklassen, gjerne en revehale i antenna, som var helt nødvendig for å ha noen mulighet til å ta inn de populære sendingene fra Radio Luxembourg.

Raggarene som gjerne holdt til i sentrum, ble raskt ei skyteskive. Mange opplevde cruisingen i byen som meningsløs kjøring. «Bruderna» derimot, de elsket friheten som de oppnådde når de satte seg inn i bilene og var aktører i en utagerende ungdomsgjeng. I stedet for å være «fina flickor», unndro de seg gjerne kontrollen fra hjemmet og familien. I Norge var det viktigste miljøet for raggare i grenseområdene mot Sverige og på Youngstorget i Oslo.

Raggar-kulturen fikk et nytt løft etter at filmen American Grafitti ble vist på norske kinoer tidlig på 70-tallet, og siden har interessen holdt seg oppe. Mange har valgt å konsentrere seg om familie og hjem, og ventet med nye prosjekt til økonomien har blitt bedre. Tidligere hadde tilgangen til amerikanske biler stort sett vært begrenset til kasserte 4-dørs drosjer, så interessen var stor da mulighetene etter hvert bød seg for å importere drømmebilen etter 30-årsregelen. De fleste har etter dette valgt å restaurere bilene, samtidig som mange har hentet inspirasjon til total ombygging av 20- og 30-tallere til hot-rods.

Man ser stadig økende interesse for 50-tallet, både når det gjelder bil og moter. Fremdeles dukker det opp mange ungdommer som er opptatt av amcar og amerikanske klær på utstillinger og treff. Disse foretrekker gjerne å bli kalt raggarer, og mener at rånere er mer opptatt av disko og bass enn stil og motor.

Svidd gummi og bass

Råner-navnet ble visstnok første gang benyttet i 1988, men det er klart vi har hatt denne typen bilister atskillig lengre. Rånere finnes gjerne i mindre bygder og tettsteder, der bileierne oftest kjører alene omkring, dersom de ikke har ei jente i passasjersetet. Å sitte på med andre føles helt unaturlig. Her skiller rånerne seg betraktelig fra 50- og 60-tallsraggarer som gjerne stapper flest mulig inn i bilene sine.

Rånere nøyer seg gjerne med en eldre bil av japansk eller europeisk merke. Opel Ascona og Manta, Ford Escort, Sierra og Granada, Volvo 240, BMW 3-serie og Nissan Bluebird er alle populære biltyper. Spoilere, senkesett, brede felger og feite dekk er helt nødvendig utstyr, sammen med et kraftig musikkanlegg med bass i bagasjen. Terninger i frontruta, stinkende Wunderbaum, neonlys, klistremerker, sota ruter og leopardpels er også populært. Ekstrautstyret blir ofte mange ganger så dyrt som selve bilen.

Rånerne er ikke bare opptatt av å ha det fint rundt seg. De vil gjerne ha det behagelig. Derfor har en ekte råner gjerne førersetet i bakerste stilling. Han skal tross alt tilbringe like mye tid i dette førersetet som en gjennomsnittlig ikke-råner tilbringer i godsofaen hjemme. Derfor er det også naturlig å pynte med blinkende juletrær til jul.

Flere bensinstasjoner tilbyr råne-tilpassede kaffekopper, slik at rånerene blir i stand til å holde seg våkne langt utover natta.

Viktig del av kulturen

Norsk vegmuseums utstilling kom i gang etter at Norsk kulturråd og flere museer i samarbeid tok for seg hva som opptar norske 18-åringer. Bil og motor har lenge hatt stor betydning for ungdom, særlig i distriktene der tilbudene gjerne er få dersom man ikke er interessert i fotball og hornmusikk. Denne viktige fritidsinteressen som angår så mange, har med denne utstillingen blitt tatt på alvor.

At bilister i denne aldersgruppen er særlig utsatte i trafikken, er ingen hemmelighet, og Statens vegvesen som eier museet, er selvsagt opptatt av sikkerhet i trafikken. De ønsker gjerne debatt om denne subkulturen, uten å ha noe ønske om å kvele den. Det er grunn til å tro at bilinteressen har reddet atskillig flere enn den har skadet. Bilkulturen kan man gjerne utvikte videre og dra nytte av gjennom hele livet.

På Norsk vegmuseums utstilling «Svidd gummi - bilkultur med bass i bagasjen» presenteres både rånebiler og raggarbiler i forskjellige tilstander, råner-verksted, utstilling av Wunderbaum og annet «riktig» utstyr. De aller fleste som besøker sommerens utstilling på Hunderfossen vil antakelig få vekket mange minner, skulle vi tro.